Noen dager er ordentlig bra. Jeg våkner med en god følelse i magen, føler meg energisk og full av mot for dagen. Det er helst når barna er her at jeg føler meg sånn. De får meg liksom opp og i gang, smitter meg med sitt gode humør og store gleder.

De to siste dagene har vært bra. I går fikk jeg til og med ryddet i huset og kost meg med min lille noen timer hjemme. En god dag med masse kos og gode følelser. Ønsker meg flere slike fremover. Håper ikke det tunge været tar bort energien og motet, men at jeg kan fokusere på det fine med høsten, gleden av å sitte inne og strikke og kose meg. Fokusér på det positive!

Tenk å bare kunne gi opp. Få lov til å slippe!
Jeg får så ofte beskjed om å slappe av, bruke tid på meg selv, kose meg. Det er det jeg ikke klarer. Ingenting er koselig, jeg slapper ikke av. For hodet mitt slår seg aldri av, og jeg sliter meg ut på mine egne tanker!
Kunne det bare vært en knapp et sted, en pauseknapp man kunne trykket på, og aktivert igjen når batteriene er ferdig ladet. Jeg fortsetter stadig å eksistere. Det er alt jeg kan gjøre, for meg selv og de rundt meg.

Meg:
«Det hadde vært så deilig å bare gi opp. Ikke nødvendigvis dø, men skade meg selv til et nivå hvor det ikke forventes at jeg skal fungere lenger.»

Jo:
«Tenk hvor mange som trenger deg! Du har to barn som elsker deg og trenger deg. Du har en kjæreste som elsker deg over alt på jord og trenger deg her. Du har en eksmann som er glad i deg og trenger deg. Nina trenger deg, Trine trenger deg, Fia, Rina og Elise trenger deg. Din familie trenger deg, mammaen din, søsknene dine. Selv om de er for stolte til å innrømme det, så elsker de deg og de trenger deg! Du er en stor del av manges liv, du kan ikke gi opp alle de.»

Jeg er alene på veien. Varmen i bilen føles omfavnende, jeg er i mitt tryggeste men likevel farligste element. Bilen min har så ofte vært mitt tilfluktsted, der jeg tenker mine dypeste tanker, der jeg gråter, ber og lytter til musikk. Men nå er bilen min først og fremst et fluktfartøy. Det er mørkt på veien, og jeg kan ikke komme på en plass jeg har lyst å kjøre, det finnes ikke noe lys noen plass, det finnes ingen mål med reisen. Å holde seg på veien føles helt unyttig, jeg kan likegodt lukke øynene og la bilen finne veien selv. Og det er det jeg gjør. Jeg lukker øynene, lar musikken lukke seg om meg og  jeg trykker gassen ned.

Jeg tror det er fjellveggen som tar meg imot. Smertene føles frigjørende, mørket er blitt permanent. Det blir fort stille. Helt stille. Endelig.